men jeg våger meg ikke lenger
inn i hodet ditt
Virkeligheten jeg trodde fantes
er en vei av ord
som renner vekk som vann
når jeg forsøker å svelge dem
Så følelsene dine
når meg ikke lenger...
Jeg har lett lenge
men jeg våger meg ikke lenger
inn i hodet mitt
Virkeligheten jeg trodde fantes
er en vei av minner
som sprekker som såpebobler
når jeg tar etter dem
Så følelsene mine skriker taust
og jeg forsøker å beholde
de siste...
-Kristin Burmeister-
hei!
SvarSlettSå hyggelig at du har brukt et av diktene mine :)
Takk skal du ha :)
Kristin
http://kvinnen.com
http://kvinnen.blogg.no